Ei øks står og rustner i skogen et sted
ved regnpisket grop etter eld.
En skogskar hogg den i granrota ned
og ruslet så heimatt i solefalls fred
en tåkekvit, seinhøstes kveld.

Han kjente ei smerte, ei sviende glo
som ulmet i tongpustet brøst.
Han harket og hostet. Han spyttet litt blo’
det lyst som roser på snøkvite mo,
men tankene sa: Det er høst!
*

Der djupt inni skogene strevde han før
så trufast med øks og med sag.
Når nettene løfter sitt sotsvarte slør,
står graner og suser i gryet og spør:
Nei, kommer han itte i dag?

Og skogbekken svarer med sekling og sang:
Han dro på ei langferd i natt.
Så syng bare, storskog, på lyngkledde vang
og byss du hans minne i måsamjukt fang,
han kommer nukk aldri meir att.

Se, myrskodda driver i liene blå.
– Syng, storskog, di salme sær. –
Ja, la sjølve høstnattas skyggeland slå
ei harpe hvis sorgstemte toner kan nå
hans sjel bakom stjernenes skjær.

Hans Børli