20.08.2018

Dyret i mennesket

Dyret i mennesket

hyler vanmektig. Fredløst

under soler av hardt neônlys.

En herreløs hund, en angstbiter

som flekker tenner mot seg selv

i gult hat.

 

Dyret i mennesket

var engang et kongelig dyr.

En sang fra det høye,

en guds kjærlighet

nynnet inn i sener og rødt blod.

Lykke var det, stolthet

edel og sky

som linjene i kronhjortens hode,

som sviktet i panterens steg.

 

Og fjellene sov blått

bak de jomfruelige sletter

hvor klo og klauv

tro langs de samme stier

mot vannhullene.

 

Det rene, ubesmittede dyret

lever ennå i oss

i sjeldne stunder

av vennskap

mellom sjelen og kjødet.

Solstunder

da livet synker inn i våre sanser

billedløst, nytt

som på den første dag.

 

Se på en ung kvinnes

leende lender,

en manns ansikt når

han reiser seg ved kilden,

leppene våte

av jordens kyss.

Hans Børli