Dyret i mennesket
hyler vanmektig. Fredløst
under soler av hardt neônlys.
En herreløs hund, en angstbiter
som flekker tenner mot seg selv
i gult hat.

Dyret i mennesket
var engang et kongelig dyr.
En sang fra det høye,
en guds kjærlighet
nynnet inn i sener og rødt blod.
Lykke var det, stolthet
edel og sky
som linjene i kronhjortens hode,
som sviktet i panterens steg.

Og fjellene sov blått
bak de jomfruelige sletter
hvor klo og klauv
tro langs de samme stier
mot vannhullene.

Det rene, ubesmittede dyret
lever ennå i oss
i sjeldne stunder
av vennskap
mellom sjelen og kjødet.
Solstunder
da livet synker inn i våre sanser
billedløst, nytt
som på den første dag.

Se på en ung kvinnes
leende lender,
en manns ansikt når
han reiser seg ved kilden,
leppene våte
av jordens kyss.

Hans Børli