Hun lå der og var død.
Død var hun.
DØD.
Dette stutte, definitive ordet
fylte hele verden den natta.
Det lyste av ansiktet hennes der hun lå
mellom sterilt hvite laken,
sjukehusets blå stempel på putevaret
tett innåt ene kinnet.
Jeg satte meg ned på hælene,
satt der lenge og så.
Det lyste av ansiktet hennes, et lys
fra før den første morgen og
etter den siste kveld. Jeg hørte
en stum sang
åpne dører innover i evigheten.

Det var den natta
min angst for døden
døde.

Hans Børli