Dagene går mot vest

Dagene går solleia mot vest

med menneskenes drøm og lengsel.

Og slenger alt likegyldig fra seg

i skyggene bak kveldsåsen.

Har du sett lyset

over de svarte gran-palisadene

på solefallshøgda

i opplette kvelder?

Et himmelsk forklaret lys

med røtter i jorda. Et lys

som sang fra døde fugler,

som stillheten i en gitar på veggen, som

villblommer på ei fattig grav.

Det er menneskenes fåfengte drøm og

lengsel

som ligger bortslengt

der vest i evigheten

og skinner liv i himmelen

en stakket stund

før harde stjerner brister ut

og rår rommet aleine.