19.05.2018

Da mor døde

Det var ei natt i mai.

Utenfor vinduet sto nakne trær

og famlet med knoppsåre greiner etter

                                                           stjernene.

Klokka viste 20 minutter over 4.

Sykesøster dro den slitte ringen av din

finger, mor,

og pakket dine få eiendeler fra

nattbordskuffen

Det hele var så lavmælt,

så forferdende enkelt,

som var døden et bud

som ventet ved døra.

 

«De får ringe lensmannen, De da.

Og presten.

Melde dødsfallet, mener jeg …»

 

Jeg gikk gjennom de grå korridorene.

Det dryppet fra en spring et sted,

et spebarn gråt nede på fødestua.

Det er forunderlig, tenkte jeg. Det

kjens som

jeg brått har mistet retten til

mangt som var meg dyrebart:

Villblomma på tunet heime,

stien gjennom graset, måltrosten

som sang i skogen ved skigarn –

ja, alt dette uutsigelige som var heimen

er gått tapt i natt. Jeg eide det bare

i kraft av din kjærlighet, mor.

Den var mitt eneste skjøte,

– husmannsslektens uskrevne borgerbrev.

 

Nå krever Tiden sitt lån tilbake.

Den store fremmedheten

står alt breibeint på tunet

og vifter med utkastelsesordren.

Hans Børli