Det var ei natt i mai.
Utenfor vinduet sto nakne trær
og famlet med knoppsåre greiner etter
stjernene.

Klokka viste 20 minutter over 4.
Sykesøster dro den slitte ringen av din
finger, mor,
og pakket dine få eiendeler fra
nattbordskuffen
Det hele var så lavmælt,
så forferdende enkelt,
som var døden et bud
som ventet ved døra.

«De får ringe lensmannen, De da.
Og presten.
Melde dødsfallet, mener jeg …»

Jeg gikk gjennom de grå korridorene.
Det dryppet fra en spring et sted,
et spebarn gråt nede på fødestua.
Det er forunderlig, tenkte jeg. Det
kjens som
jeg brått har mistet retten til
mangt som var meg dyrebart:
Villblomma på tunet heime,
stien gjennom graset, måltrosten
som sang i skogen ved skigarn –
ja, alt dette uutsigelige som var heimen
er gått tapt i natt. Jeg eide det bare
i kraft av din kjærlighet, mor.
Den var mitt eneste skjøte,
– husmannsslektens uskrevne borgerbrev.

Nå krever Tiden sitt lån tilbake.
Den store fremmedheten
står alt breibeint på tunet
og vifter med utkastelsesordren.

Hans Børli