Da jeg var en liten gutlarv heime på torpet
i skogen,
fulgte jeg ofte mor til fjøset om kvelden
for å hjelpe henne med å bære
mjølkebøttene i hus.
Slik i sopptida utpå ettersommeren
kunne krøttera ofte bli seine.
I logne godværskvelder
satt vi der utafor den værslitte fjøsveggen
og nilydde inn i stillheten
etter bjelleklang og kuraut.
Det sto ei diger osp oppe i berget
ovafor sammarsfjøset.
Og hver gang et vindpust snaget gjennom
skogen,
raslet det varsomt i lauvet på ospa oppi
berget.

Da innbilte jeg meg at
det var vingeslag jeg hørte:
englene flyttet på seg
og slo seg inn på nattkvisten oppe
i høghimmelen et sted.

Hans Børli