Jeg vandret på villstrå i verden,
mitt følge var smerte og tvil,
men du er den røst som skal rope
meg heim fra vegløse mil.

Fra mørket i morslivet kom du:
et selsomt, forklaret bud
fra verdener bakenfor denne,
fra livet og håpet og Gud.

Du ser på meg, blidt og stille –
da undres jeg over at ord
som Angsten og Hatet og Hevnen
er kjent av noen på  jord.

Så lenge et hjerte skapes
hellig og reint som ditt,
skal mennesket tro og håpe
trass alle tap det har lidt.

Jeg løfter deg, barn, som en visshet
mot skjæret av Ragnarok-rødt:
I lyset av regnbuens løfte
blir barnet – vår frelser – født.

Hans Børli