Augustmørket

Mjukt som silkefôr er augustmørket,

faller så brått og overrumplende:

Du rusler stien gjennom skogen

med himmelen over deg,

strøk av unge granbarskudd

som linne kjærtegn mot ansiktet.

Men plutselig

ser du at den lange skyggen din

er borte.

 

Alt blir så svimmelt og underlig.

Du kjenner deg ikke lenger som Deg.

Er som hjertet ditt ble hengende igjen

i en kingelvev. Universet

glør grønt som en sankthansorm

inne i det bunnløse tomrommet i deg.