Augustkveld

Vinden stilner,

de svaie åkrene ranker seg og stanser,

blomstene løfter blikket.

 

Det er som om all naturen står

med ansiktet vendt oppover

i den pustløse skumringen.

 

Kjære,

også dine øyne flykter.

De som hvilte så mildt

på barnet og meg

og kornet vi sneiset i solnedgangen.

 

Hva er dette

som hvisker livet

bort fra livet?