Vinden stilner,
de svaie åkrene ranker seg og stanser,
blomstene løfter blikket.

Det er som om all naturen står
med ansiktet vendt oppover
i den pustløse skumringen.

Kjære,
også dine øyne flykter.
De som hvilte så mildt
på barnet og meg
og kornet vi sneiset i solnedgangen.

Hva er dette
som hvisker livet
bort fra livet?

Hans Børli