Anemoner på tundraen

Disse brå støtene

av kald hete gjennom sinnet.

Denne plutselige anelsen av liv

som usynlig befolker vinden …

Sansene mine

værer mot verden,

vare som villdyrsnuten.

Drikker den levende teften

av skapningens nakne

ALT

Og sære ord

brister ut i sinnet mitt,

lik anemoner på tundraen.

 

Den eneste lykke,

den eneste salighet

jeg noensinne har kjent.