Vått, fillete sus i baret.
Månen i né.
Naken lukt av skare,
flomvatn snerket av is.

Hele natta er som
svart, vindblåst hår, ugreitt
over et skarpt
taterjente-ansikt.

Bjørkelegga oppi åsbrøttet
renner hvitt nedover mørket,
føttene mine synker lett
i tiu jord mellom snøgrimene.
Jeg kjenner det sanselig mjuke søkket
tvers gjennom tjukke gummistøvelsåler.

Rødstrupens første demringsstrofe
rører seg varsomt som et strå
inne i småskogen.

Det er som
mørke øyne ser på meg
og holder av meg
trass i alt jeg er
og ikke er.

Ja, dette er mi berging,
min styrke i verden:
Jeg er aldri ensom når
jeg er aleine.

Hans Børli