Disse brå støtene
av kald hete gjennom sinnet.
Denne plutselige anelsen av liv
som usynlig befolker vinden …
Sansene mine
værer mot verden,
vare som villdyrsnuten.
Drikker den levende teften
av skapningens nakne
ALT
Og sære ord
brister ut i sinnet mitt,
lik anemoner på tundraen.

Den eneste lykke,
den eneste salighet
jeg noensinne har kjent.

Hans Børli