Ti tusen mål skog står og svagar i vind
og tenker og er som et levende sinn.
Og hjertet mitt banker, aleine med alt
som hvisker så stilt og som huier så kaldt
langt innpå skoga, langt innpå skoga,
– ho-ho ho.

Je står her og lyer meg sorgsam og rar,
for alt det je spør om, får skogsus til svar.
Og aldri i evighet vil det vel skje
en mann blir så vis som et susende tre
langt innpå skoga, langt innpå skoga,
– ho-ho ho.

Men hugsamt er det nå likevel
å høre på grana og vinden i kveld.
De prater sammen som søster og bror
og bruker så vakre, vindville ord
langt innpå skoga, langt innpå skoga,
– ho-ho ho.

Og bakenfor høgda, den borteste blå,
skal gåtene alle vel løsningen få
når hjertet er jord under villgraset blakt,
når lengslen er lys i en grenseløs trakt
høgt over skoga, høgt over skoga,
– ho-ho ho.

Hans Børli