Jeg rusler stiene gjennom juni
timen etter at fuglene har tatt kveld.
Stille, dim-lyst;
skodde stiger fra myrene, heggen
står gjenferdshvit av blommer
over det morkne grindsleet
innpå øde skogstorp. All natta
skinnende blank-still som
en landskygge i himmelen.
Det brister en streng i hvert sekund;
angstens mørke ryggfinne
riper blikkstilla i deg.
Da aner du
milde stemmer, mumling
langt ute
der himmelen og jorda møtes
– fortrolige små natt-ord
mellom to som har kjent hverandre
lenge.

Ja – denne forunderlige
hvite skumringen –
så blid, så vanmektig villende
som ansiktet til en blind
vendt mot en elsket stemme.

Hans Børli