Jeg sitter med ryggen mot bålet.
Stirrer sårøyd ut i
stjerneløs natt.

– Snu deg! ber du
– Jeg makter ikke holde liv i
bålet vårt stort lenger. Hjelp meg
med å skape lys omkring oss!

Men jeg kan ikke rive meg løs fra mørket.
Det tasser av steg utenfor lysringen,
og noen hvisker navnet mitt
med stemme som vissent gras.

Ser du! En mørk kontur
ruvende fram i lysdímen … Da
kjenner jeg handa di, sval
over øynene mine.

Slik sitter vi sammen
i stjerneløs natt. To mennesker.
Mens bålet brenner ned
og dette som er i mørket
rykker langsomt nærmere.

Hans Børli