Jeg spør i angst:
Hvorfor ble du mitt barn?

Du er for sart og yndig
for ei fattig stue
under vinterstjerner i norden.
Du kunne smilt fra silkehynder
i et gammelt slott.
Eller lekt mellom lotusblomster
i hagene rundt et indisk palass.

Ja, hvorfor ble du mitt barn?
Livet her
kan bare by deg
vintrer og fattigdom,
husmannskår og kulde.

Ansiktet ditt er så mjukt.
Det er som et stille spørsmål
som ennå ikke har fått svar.
Nei, som en blomst er det,
i timen før daggry.

Men livet her
krever harde hender
og sinn som tåler frost – –

Jeg spør i angst:
Hvorfor ble du mitt barn?
Men djupt i  hjertet
takker jeg det godes Gud.

Hans Børli