Det er sommermorgen, grytidlig
som lukten av vått bjørkelauv.

Godt å kjenne hjertet
hakke under busserullen
enda en jordisk morgen
blank som et fugleøye.
Jeg står stille lange stunder,
tar livet inn over meg,
snakker høgt ved meg sjøl
slik vanen min er blitt
her i ensligheten.
– Du, sier jeg til meg
og er vennlig i målet.

Kommen fram til tømmerteigen min
nugger jeg øksa løs fra natthogget
i en stubbe. Den skinner, blankslitt
av talløse hogg i hard ved:
Ei morgensky på himmelen skrider som
en hvitvinget engel gjennom stålet,
midt på øksvigget sitter en snegl
glinsende svart av nattedogga.

Jeg fingrer den varsomt løs
og legger den bort på et neverflak
fra en tørr bjørkestubbe. Står litt
og er hos den med øynene, tenker:
Sneglen er fredens sanne apostel
i denne vår halsende verden
som lengter etter langsomhet.

Så begynner jeg å arbeide.
Tar morgenen inn
i åndedrag som smaker spisst
av nattekjølighet og furunåler.
Å, det er godt å røre på seg!
Godt å ta i redskap
du er så fortrolig med at
den kjennes som en forlengelse av armene.

Ja – når muskler og nerver og vev
fører sine ordløse samtaler
med tingene i verden,
da lytter tunga i munnen min
og rører prøvende på seg
lik en vanfør i rullestolen.

Hans Børli