Dagene går solleia mot vest
med menneskenes drøm og lengsel.
Og slenger alt likegyldig fra seg
i skyggene bak kveldsåsen.
Har du sett lyset
over de svarte gran-palisadene
på solefallshøgda
i opplette kvelder?
Et himmelsk forklaret lys
med røtter i jorda. Et lys
som sang fra døde fugler,
som stillheten i en gitar på veggen, som
villblommer på ei fattig grav.
Det er menneskenes fåfengte drøm og
lengsel
som ligger bortslengt
der vest i evigheten
og skinner liv i himmelen
en stakket stund
før harde stjerner brister ut
og rår rommet aleine.

Hans Børli