Alt godt og vakkert som er blitt
meg kjært på heimens jord,
har lånt sitt lys fra hjertet ditt,
du gamle, slitne mor.

Du lever med i bjørk og hegg,
i sol og regn og vind.
Pinseliljen ved din vegg
er budskap fra et sinn.

I trogent strev med tusen ting
i stue fjøs og kvé,
du sleit din gylne giftering
så tynn som lauv på tre.

Jeg ser deg for meg, mor, så tidt,
jeg ser deg der du står
på stabbursbakken, høgt og fritt,
med himlen om ditt hår.

Jeg vet: en dag er alt forbi
og all din gjerning gjort.
En hånd av nådig søvn slår i
den tunge kobberport.

Da vil den gamle stua stå
som fremmed for mitt blikk.
Og heimløs heime skal jeg gå
langs stien der du gikk.

Hans Børli