Med oppvendt ansikt
og regndogg i håret
bryter kvinnene lauv. Det første.
Skyene vandrer gjennom deres øyne,
brystene risser sin ømme bue i
den blå vinden
som dufter vått
av snøbråningen i skogene.

En kvast av ungt lauv,
noen dunete rakler
i vasen på kjøkkenbordet,
oppå en falmet påskeløper av papir.
Mannen ser på med likegyldige øyne,
mannen vet ikke at
livets fakkel brenner i hans hus.

Men kvinnens prestinnehender
smiler i en hemmelighetsfull lykke,
et vemod blått som vinden.

Det er ennå håp,
det er håp for verden
så lenge kvinnene pynter sitt hus
med ungt lauv.

Hans Børli