I skogen,
aleine
dag etter dag,
måne etter måne –
Ingen å tala ved.
Ei markmus bare
som titter blankøygd opp av
et høl under en stubbe,
et ekorn, ei nøtteskrike
på leiting etter kakusmuler
i skåraflisa ved kvilplassen.
Ty, knakk det en kvist oppi hogget?
Nei, ingen –

Tankene,
som streif-flokker
av kaier om høsten:
Mørke i frostlufta
men høgt oppe
slik at strålene fra ei låg sol
streifer undersiden av vingene
i gylne glimt.

Hans Børli