Å gå i nysnø innover holtene –
Den første om høsten
og helst kram:
Da knurper det så godt under steget.
Og snur du deg og ser tilbake,
står sporet klart og nennsomt tegnet;
du leser ASKIM i hælavtrykket
etter gummistøvlene.

Iblant fester snøen
i rillene på støvelsålen;
du lugger med deg hele ballen
så grønn liksom forundret måsa
titter fram i fotslaget.
Og oransjerøde rogneblar,
som fuglespor etter drømmer.

De våt-svarte bjørkegreinene
med dråper av jern under albuen.
Det såre rådyr-lyset, vidt oppsperret mot
begynnelsens under, en mytisk tid
før tidene. Alt inngir deg en følsomhet
så naken stor at du kjenner
Melkeveiens hvite spiralarm
vibrere som et nøkkeroseblad i vind.

I et lykkelig gys av et sekund
vet du med fotsålene
at dette er Jorden,
din barndomsheim mellom stjernene.

Hans Børli