Jeg kommer fra skogen.
Det snør,
store ulne fnugg
vimrer nervøst over bakken
som søker de forgjeves å unnslippe den råsvarte jorda.
Ei øks kvelder av i et vedskjul, et skingrende blankt grisehyl kuttes over av et skudd; grenda forliser i stillheten.
Synker som et skipsvrak uendelig
ned-gjennom snøkveldens djup.
Jeg åpner døra  heime fylt av en merkelig angst: Mine kjære sitter uvirkelige i lampelyset,

vi løfter armene mot hverandre som gjenferd
tunge av dryppende tang.

Hans Børli