Jeg ser deg i sølvlys, for månen står
i skogen av rim på ruta.
Det er som flyter du på ditt hår
som ringer seg mørkt over puta.

Min kjæreste, sover du?

Innunder risbjørka  der vi  satt
i kvitveis-lyset på bøen,
der ligger en orrfugl i fonna i natt
og blunker og hakker i snøen.

Min kjæreste, sover du?

Jeg ligger i stillheten, vaken og vár,
jeg stryker deg lint over håret,
men tanken er underlig kuldslått klar:
Det vintres på stiene våre …

Min kjæreste, sover du?

Ei veggklokke tikker. Timene går,
og angsten stirrer i bringen.
For klemt mot de rimfrosne rutene står
et tomøyd ansikt. – Ingen – –

Min kjæreste, sover du?

Skogsmorgen
Vi stamper oss fram mot en bitende vind i skjær av den siste stjerne.
Hver mann er aleine med et sinn og alt det han ville så gjerne.

Jeg hører mitt blodige hjerte slå djupt under tele og frosne strå – –

Vi stamper oss fram … en rad av menn i skjær av en morgenrøde.
– Å leve det er igjen og igjen å stå opp fra de døde.

Hans Børli