Smilet skrider som
en sivgaselle
langs dine lange
munnviker, Makeba.

Og stemmen:
antilopens sitrende angst
ved vannhullene
når lukten av leopard
formørker vinden.
En skjønnhet
som lik stjernene
behøver mørket
for å kunne skinne.

Makeba synger – –

Sett kaffekoppen ned.
Legg teskjeen pent ved siden av
bløtkake-stykket på asjetten.

Miriam Makeba synger i TV – –
Og vi er opplyste mennesker,
vi har sjel – javisst,
en prima slitesterk
europeisk sjel,
ikke svart, ikke hvit,
men gammel-gul
som harskt fett.

Hør! Stemmen stiger
i vrede. Det er som
den ser oss her vi sitter
døde av velferd. En panterklo
glimter fram av
myk pote, en griffel skriver
gnislende i støvet
på våre hjerter:
«all the dark people,
one big team …»

Hans Børli