Blidt i lampeskjæret
sover de, barnet og hun.
Jeg ligger her fylt av ydmyk takk
for denne hellige stund.

Rundt leppene hennes leiker
et smil som en kveld på fjellet
etter en go’værsdag.
Og som et ekko av skjønnhet ser
jeg moren i barnets drag.

Urolig blir et hjerte
som eier så dyr en skatt.
Jeg kjenner det som jeg bær’ et lys
gjennom ei vindall natt.

Hans Børli