Det blafrer eld
på svarte skjær
i vårblå kveld
og sønnavær.

En kar rer seng
på lyngkledd jord,
mens fugleveng
i mørkret ror.

Han lyer inn
mot natt og vår.
Han har et sinn
som åpent sår.

Han kjenner krav
i sjel og kropp.
Fra blodets hav
går rådamp opp.

Men ingen ting
skal hende her –
i flammering
på svarte skjær.

Han stirrer opp
mot stjerna høy.
Å, jentekropp
bak rift i tøy – –

Hans Børli