(Til Sirhan B. Sirhans mor)
Det var den dagen dom skulle falle.
Du kom inn i den kalde empire-salen
støttet til en rettsbetjent:

Liten og tafatt i blitz-glimtene,
det glisne hvite håret, håndvesken
fattig-fint hektet inn på armen,
de lett krumme leggene
med tydelige åreknuter under
billige bomullsstrømper.
Jeg visste jeg hadde sett deg før.
En liten kvinne,
en utslitt gammel mor,
frysende,
gjennomblåst av en vind
bitrere enn døden.

Og jeg sa til meg selv:
– Der ser du det,
så lite glansfullt er det,
verdens eneste håp.

Hans Børli