Det ånder så tongt gjennom sloknende dag
av kveldsvind som egges til storm.
Og skyene skjuler i drivende jag
hver stjernes befriende form.
Se, lauvet, det sist, så falmet – forlatt
til høstjordas gravmarker tyr,
før grågåsa klager sitt farvel inatt
etsteds innpå måsagrå myr.

Der haster en vandrer så ilsomt mot sør,
det var sommar’n, den glade gesell,
og skogen, hans brur, med det
lauvgrønne slør,
skal skjendes av stormhand ikveld.
Men kimen er sådd. Djupt i grojordas skjød
der blunder en sommarens sønn,
som engang bak nettenes snødrev og nød
skal nevnes for Vår i vår bønn.

Hans Børli